Jeg følte at døden jafset etter henne, etter MIN venninne. Hvordan våget den? For ikke lenge siden hadde den satt et støkk i oss da Pappa fikk kreft, røsket oss opp i den sedvanlige tralten, hyttet oss i fjeset og ropt at «ingen av dere er faen meg trygge». Det fikk oss til å snappe etter været og snu opp-ned på tilværelsen. Vi pakket sakene og flyttet 45 mil for å kunne være nærmere familien.
Nå var den her igjen.
Plutselig og uten forvarsel.
Hun hadde ikke kjent noen ting. Hun hadde lekt med den vesle sønnen da han plutselig kom borti brystet hennes og hun merket at det var ømt. Litt for ømt. Forsiktig hadde hun kjent etter mens hun fortsatte å leke med sønnen, og greid å holde på smilet da det gikk opp for henne at det ikke bare var én, men to kuler der. Men dette var deres kosestund. Ingenting skulle få ødelegge det.
Det gikk ikke mer enn 14 dager før de skar av henne det ene brystet. De slo fast at det var en av de mest aggressive formene for brystkreft. Det var i april. Bare noen få måneder før hadde vi hørt at en av de mest inspirerende kjendiskvinnene i Norge, Anbjørg Sætre Håtun, var død av brystkreft. Død.
Jeg kunne ikke tro det. Det var nesten like uvirkelig som da Lady Di døde. En meningsløs død av et inspirerende, vakkert menneske.
Og det fikk meg til å innse at brystkreft ikke alltid kan kureres. I 2012 fikk nesten 3000 kvinner diagnosen. 645 av dem døde. Det gjorde at jeg fikk hjertet i halsen når jeg tenkte på Heidi. På at døden jafset etter henne. Jeg tenke på turene vi hadde hatt på motorsykkelen hennes når vi skulka skolen i solskinnet, og satte oss i hoppbakken og snakka om store ting. Om livet.
Jeg tenkte på den gangen vi stjal Brandy fra faren hennes og drakk oss fulle og snakka om gutter og framtida. Eller alle gangene vi kjørte telemark på puddersnø og kjente den herlige pulsen fra livet dunke i årene og var overbeviste om at vi kom til å leve evig.
Jeg tenkte på når hun og Rolf kom på besøk til oss i havgapet der vi bodde før og vi satt i sola om morgenen med pils og lytta til Beatles og «Here comes the sun» og tenkte at livet kan være ganske ålreit. Og snakka om store ting.
Vi snakka aldri om døden.
Men nå var den plutselig her. Og jafset. Som en hvithai som lurte under overflaten og plutselig slo til og skapte skrekk hos oss alle.
Og jeg ble livredd, og rasende, for at det var noe som skulle komme og true denne idyllen.
I løpet av den deilige sommeren som har vært, har Heidi stort sett vært inne. En gang i uka har hun fått sin dose med cellegift og har måttet holde senga i dagene etter. Hun er gudmor til sønnen vår, men var for syk til å være med på konfirmasjonen i mai. Hun har vært kvalm og sliten. Hun har mistet håret og det ene brystet. Hun har fått infeksjon, intravenøs penicillin og kvalmenedsettende middel. Fått operert inn wapp og saltvannssprotese.
Det har vært tøffe tak. Men tanken på at sønnen skal vokse opp uten henne har vært uutholdelig. Så hun har holdt ut. Bitt tenna sammen og drømt om dagen i dag.
For i dag er nemlig dagen. Dagen hun får den siste dosen med cellegift. Prognosene er gode. Legene mener hun kommer til å bli frisk. Hurra! Vi skal skåle og juble og snakke om små ting.
For det har Heidi erfart. Det er de små tinga som betyr noe. Å orke å være ute og spise is i sola. Å se løvet som spretter om våren. Å kunne være frisk nok til å leke med sønnen og plaske fra en flytemadrass på Nord-Mesna. Å høre fuglene som kvitrer, se smilet i et barneansikt, nyte en øl.
Vi skal snakke om de små tinga. Ikke de store. Fordi det er de små tinga i livet som egentlig er det aller, aller største.
Og så vi skal ta grådige jafs av livet.
Når vi en gang kommer neste sommer, skal vi atter drikke vin! Og vi skal synge gamle sanger om igjen! Og bade! Masse!
Hege Norman-Stormbringer 