About hegenormanstorm

Yogainstruktør og forfatter med hjerte for søte saker og gode historier.

Forfatter!

Juhu!

Drømmen er blitt virkelighet!

Fra 7. juni finner du den første boken om Vivian Lie og venninnene hennes i serien “Ekte fotballfruer” som utgis av Bladkompaniet.

Her kan du se hva forlaget skriver om meg og den nye serien:

Hege Norman-Stormbringer (f. 1973) er frilansjournalist, forfatter og yogalærer. Hun har mann, hund og fem barn. Hun har tidligere utgitt Det norske kakebordet og Det norske dessertbordet.

NYHET JUNI 2017
Ekte fotballfruer av Hege Norman-Stormbringer utgis av Bladkompaniet og Vigmostad & Bjørke forlag.

Sommerens morsomste bøker! 

Ekte fotballfruer – på innsiden av en ny vennegjeng 

Forfatter Hege Norman-Stormbringer (f. 1973) er fra Lillehammer og bor der med ektemann, fem barn og boxeren Sofia.

Familien bodde i mange år i Gjerdsvika på Sunnmøre, og Hege henter mye av inspirasjonen sin derifra. I tillegg til å skrive, elsker hun blomster, iskrem og sol. Hege har skrevet flere bøker, Det norske kakebordet og Det norske dessertbordet. Ekte fotballfruer er hennes første samtidsroman.

Er Hege like ellevill som damene i Ekte fotballfruer?
Ja, det er ikke langt unna! Hege spilte fotball til hun var 40 og kjenner fortsatt at det kribler i beina ved synet av grønne gressmatter. Hun jobber også som yogalærer og liker å svinge seg i trapezen. Hun lærer andre å utføre yoga hengende i tau fra taket, vi tuller ikke. Du kan også finne henne på rollerblades eller badende mellom isflak i Mjøsa. Når Hege vil prøve noe nytt, så gjør hun det.

Hva handler bøkene om?
Ekte fotballfruer handler om småbarnsmoren Vivian som er innflytter i ei lita Vestlandsbygd. Hun bestemmer seg for å redde damefotballen i bygda, og stabler en brokete gjeng til et lag. Ikke alle av dem kan spille heller. Bøkene handler ikke om fotball, men om vennskap, utroskap, håp, livsglede og troen på kjærligheten.

Vivian er hovedpersonen og den røde tråden i bøkene som kommer fremover. Leseren blir kjent med de andre damene på laget underveis, og hver enkelt får ekstra plass i hver sin bok.
Hege Norman-Stormbringer fanger leseren inn i en morsom og alvorlig verden som gir latter og energi. Hun lar leseren kikke inn bakom fasaden, og hennes karakterer har en dybde og varme. Heges fortellerstemme er oppmuntrende og stilen er ærlig, munter og direkte. Man ender opp med å heie på fotballfruene – også når de går på en smell så det dundrer.

Hvor selges bøkene?
Bøkene selges i dagligvarebutikker, kiosk, og bokhandel.
Du kan også bestille på http://www.bladkompaniet.no.
Bøkene kommer også som ebok, på Ebok.no, iBooks og flere andre ebokhandler.

Bestill boken rett hjem
Kjøp Ekte fotballfruer på nettbutikken Bladkompaniet.no kr 149/stk.
Ordretelefon: 815 66 540.
Hvis du abonnerer får du bøkene rett hjem portofritt – etterhvert som de utgis. Du kan si opp når du ønsker, ingen bindingstid.

Utgivelsesplan:
Første bok Vivian – På hjemmebane kommer 6. juni.
Andre bok Corinne – Franske fristelser kommer 19. juni.
Tredje bok Frida – Morsarven kommer 31. juli.
Deretter kommer bøker ca annen hver måned.

Forfatterfoto: Anna-Ma Olsson

Vinterfrisk!

Siden i fjor vinter har jeg fått være med noen spreke damer på vinterbading hver torsdag morgen. Presis på slaget 07 har vi møttes oppe ved den eneste elva som ikke fryser til, og (her skulle jeg gjerne skrevet “stupt”) lagt på svøm i det kalde vannet. Det stritter i mot å skulle å dyppe et vinterkaldt legeme nedi i iskaldt vann, men det har faktisk en lang rekke fordeler!

Sjekk her:

* Utløser en miks av endorfiner, kortisol og adrenalin som gjør deg oppkvikket og glad!

* Kan ha smertelindrende effekt (mannen min mener det er fordi du blir bedøvet av kulda …:-))

* Usikre kilder mener det reduserer cellulitter

* De samme kildene mener det brune fettet i kroppen øker, dvs at man bruker mer energi resten av dagen (les: slankeeffekt)

* Booster immunforsvaret

* Jentene på isbading mener i alle fall at de er friskere, gladere, har finere hud og er mindre syke etter at de begynte å bade jevnlig i kaldt vann på vinteren!

 

Les min reportasje om Lillehammers ispikesvømmere i Tara Frisk her

 

Jeg kjøper alle argumentene og hiver meg uti! Hva gjør at du føler deg FRISK?

 

IMG_0118[1]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et litt annerledes rosablogg-innlegg

Jeg følte at døden jafset etter henne, etter MIN venninne. Hvordan våget den? For ikke lenge siden hadde den satt et støkk i oss da Pappa fikk kreft, røsket oss opp i den sedvanlige tralten, hyttet oss i fjeset og ropt at «ingen av dere er faen meg trygge». Det fikk oss til å snappe etter været og snu opp-ned på tilværelsen. Vi pakket sakene og flyttet 45 mil for å kunne være nærmere familien.

Nå var den her igjen.

Plutselig og uten forvarsel.

Hun hadde ikke kjent noen ting. Hun hadde lekt med den vesle sønnen da han plutselig kom borti brystet hennes og hun merket at det var ømt. Litt for ømt. Forsiktig hadde hun kjent etter mens hun fortsatte å leke med sønnen, og greid å holde på smilet da det gikk opp for henne at det ikke bare var én, men to kuler der. Men dette var deres kosestund. Ingenting skulle få ødelegge det.

Det gikk ikke mer enn 14 dager før de skar av henne det ene brystet. De slo fast at det var en av de mest aggressive formene for brystkreft. Det var i april. Bare noen få måneder før hadde vi hørt at en av de mest inspirerende kjendiskvinnene i Norge, Anbjørg Sætre Håtun, var død av brystkreft. Død.

Jeg kunne ikke tro det. Det var nesten like uvirkelig som da Lady Di døde. En meningsløs død av et inspirerende, vakkert menneske.

Og det fikk meg til å innse at brystkreft ikke alltid kan kureres. I 2012 fikk nesten 3000 kvinner diagnosen. 645 av dem døde. Det gjorde at jeg fikk hjertet i halsen når jeg tenkte på Heidi. På at døden jafset etter henne. Jeg tenke på turene vi hadde hatt på motorsykkelen hennes når vi skulka skolen i solskinnet, og satte oss i hoppbakken og snakka om store ting. Om livet.

Jeg tenkte på den gangen vi stjal Brandy fra faren hennes og drakk oss fulle og snakka om gutter og framtida. Eller alle gangene vi kjørte telemark på puddersnø og kjente den herlige pulsen fra livet dunke i årene og var overbeviste om at vi kom til å leve evig.

Jeg tenkte på når hun og Rolf kom på besøk til oss i havgapet der vi bodde før og vi satt i sola om morgenen med pils og lytta til Beatles og «Here comes the sun» og tenkte at livet kan være ganske ålreit. Og snakka om store ting.

Vi snakka aldri om døden.

Men nå var den plutselig her. Og jafset. Som en hvithai som lurte under overflaten og plutselig slo til og skapte skrekk hos oss alle.

Og jeg ble livredd, og rasende, for at det var noe som skulle komme og true denne idyllen.

I løpet av den deilige sommeren som har vært, har Heidi stort sett vært inne. En gang i uka har hun fått sin dose med cellegift og har måttet holde senga i dagene etter. Hun er gudmor til sønnen vår, men var for syk til å være med på konfirmasjonen i mai. Hun har vært kvalm og sliten. Hun har mistet håret og det ene brystet. Hun har fått infeksjon, intravenøs penicillin og kvalmenedsettende middel. Fått operert inn wapp og saltvannssprotese.

Det har vært tøffe tak. Men tanken på at sønnen skal vokse opp uten henne har vært uutholdelig. Så hun har holdt ut. Bitt tenna sammen og drømt om dagen i dag.

For i dag er nemlig dagen. Dagen hun får den siste dosen med cellegift. Prognosene er gode. Legene mener hun kommer til å bli frisk. Hurra! Vi skal skåle og juble og snakke om små ting.

For det har Heidi erfart. Det er de små tinga som betyr noe. Å orke å være ute og spise is i sola. Å se løvet som spretter om våren. Å kunne være frisk nok til å leke med sønnen og plaske fra en flytemadrass på Nord-Mesna. Å høre fuglene som kvitrer, se smilet i et barneansikt, nyte en øl.

Vi skal snakke om de små tinga. Ikke de store. Fordi det er de små tinga i livet som egentlig er det aller, aller største.

Og så vi skal ta grådige jafs av livet.

Heidi og meg i sommer

Når vi en gang kommer neste sommer, skal vi atter drikke vin! Og vi skal synge gamle sanger om igjen! Og bade! Masse!

 

Studie viser at yoga har helende egenskaper

Senker blodtrykket og demper betennelser i kroppen. Særlig det siste er viktig ifølge denne artikkelen fra National Geographic. Betennelse er nemlig knyttet til kroniske sykdommer som hjertelidelser, diabetes og leddgikt.

Resultatene ble publisert i National Geographic tidligere i år.

Her kan du lese hele:

New Study Shows Yoga Has Healing Powers.

Til Mor

– Ho er så trist, ho vil berre heim att, sa ei medfølande stemme til kvinna i femtiåra. Og prøvde å forklare kvifor dei hadde auka dosen med antidepresiva til mora. Med lave ord og korte nikk mot mennesket som sat samansunken i ein stol ved vindauget, prøvde ho å seie at det var det beste for alle partar.
Parten det handla om sat med tomt blikk og stira inn i ein industrivegg som dominerte utsikta frå rommet. Rett nok var det betre med vindauge på rommet enn å bu på røykerom og vaskerom slik ho hadde gjort i over ein månad før ho kom hit. Og rett nok var det ein flekk med gras utanfor den store flata i vindauget. Ein grasflekk der ho i ungdommen kunne ha sprunge, stått på hendene eller laga til eit blomsterbed slik ho likte så godt.
I bakgrunnen ensa ho at dei snakka om henne. Sjølv sa ho ingenting. Ho ville ikkje vera nokon til last. Inne i seg flimra ulike inntrykk frå livet. Ho hugsa den strenge faren. Anton, som var politimann og som så gjerne ville at borna skulle gjere det vel på skulen. Med politiautoritet hadde han gestikulert med hendene og trua dei til å pugge innhaldet i salmeboka: – Dette må du lære deg, Ruth!
Når ho vart vaksen skjønte ho jo at han berre ville at dei seks borna skulle gjere det vel i livet. Ho kjende at ho ville heim til dei no. Heim att til mor og far. Til tryggleiken og det gode fellesskapet dei hadde. Heim til lukta frå kjøkenet når mor laga kjøtkaker. Til dei mange historiene storebrørne hennar fortalde når dei hadde lagt seg om kvelden. Til søndagsmiddagane når heile familien var samla. Sjølv episoden der faren sto med hagla i vindauget når ho hadde med seg den fyrste kjærasten sin heim, han som seinare vart mannen hennar, ville ho ha om att. Og til dei tunge økonomiske, men uerstattelege åra då borna hennar var små.
Ho måtte smile litt når ho tenkte på den vesle bjørka ho planta tett ved husveggen den gongen i mai, like etter at fyrste barnet hennar var fødd.
– Det vert for nærme huset kan du skjønne, hadde mannen hennar åtvara mildt. Men ho var stri og fekk det som ho ville. Sist ho såg det, strekte det hals og kika over hustaket, rank i ryggen og med livskraftige greiner. For ikkje lenge sidan hadde ho sjølv kjent seg slik. Sterk og vital. For ikkje lenge sidan hadde ho krabba rundt på golvet i leik med oldebarnet og servert smultringar og kokekaffi når det kom folk på besøk.
Men så vart ho nådd att ho òg. Plutseleg vart det vanskeleg å setje ord på kva ho tenkte på, på korleis asjettane skulle stå når ho dekka bordet. Enkle ting vart plutseleg uoverkommelege.
Sjølv om dei var snille med henne her, stelte henne godt og prøvde med beste evne å få ho til å trivast, var den einaste drivkrafta ho hadde att likevel ønsket om å få kome heim.
*
Lite visste den gamle dama at heimen hennar no var selt. Bjørka var saga ned og blomsterbeda erstatta med tuja på stramme geledd. Foreldra var døde for over tretti år sidan, og berre to av brørne hennar var att. Eller kanskje visste ho det. Langt inne i seg, men minnet hennar ville heller konsentrere seg om dei lukkelege åra i heimen. År som aldri kom tilbake. Ho kunne ikkje skjøne kvifor ho ikkje kunne få lov til å vera lei seg for det. Det var det siste ho hadde att.
Men ho forstod jo at ho måtte tenkje på borna sine. Det vart betre for dei om dei slapp å bekymre seg for mora som sat åleine på rommet og gret over tider som var. Som gret fordi ho ikkje skulle få døy i heimen sin. Heimen som var som ein del av personlegdomen hennar, der livshistoria låg att som ei tjukk, usynleg masse i dei no lyse, caffelatte-farga veggane.

 

IMG_1630

Mor(mor) på sykkeltur i gamle dager

 

 

You can do it!

… Det synger de vesle spurvene til Askepott som ikke riktig vet om hun skal tørre å dra på ballet for å møte prinsen. Hun er blitt opplært til å tro at hun er stygg og udugelig, men med støtte fra disse små coachene rundt henne, drar hun på ballet og kaprer både prinsen og halve kongeriket.

-It´s all in your mind, sier Kimberly til meg når jeg klager over at jeg ikke greier å løfte bena mine strake opp i hodestående når armene er pent foldet sammen foran hodet (sirsasana).

 Kimerbly utfører en perfekt sirsasana

Den aller første gangen jeg prøvde sirsasana (høsten 2012), kom jeg hjem til mannen min og sa at sirsasana er verre enn ¨å føde barn”. (Det er det ikke, altså) Men det beskrev hvor hardt jeg prøvde å få det til. Særlig var det frustrerende fordi jeg greier å komme meg opp i hodestående når hender og hode former et triangel. Slik:

  Oh yeah! At least I can do THIS!

Hver gang jeg prøver, klager og stønner jeg over at jeg ENDA ikke får til sirsasana. Jeg viser Kimberly ulike metoder for hvordan jeg kan komme meg opp uten strake ben, men alltid er svaret det samme: “Vær tålmodig. Vent til du er klar.”

Med det har jeg trodd at hun mener jeg må ble sterkere. I core.  Men nå antyder hun altså at jeg ikke har tro nok på at jeg greier det. 

Det samme skjedde da jeg bad Matildemor på 10 år om å ta bilde av meg i “scorpion pose” (pichamayurasana). Dette var til en instragramutfordring det man er opp-ned i ulike varianter hver dag i februar (#inversionsmakeyouhot.)

Jeg hadde prøvd denne før, og funnet ut at den er for vanskelig. “Get up in every way you can” sier kinoyoga, og jeg husker et triks om å sette en kloss under hodet som pannen kan hvile på. Jeg legger en sofapute under – og kommer meg opp. Nesten uten å tro på det, greier jeg å løfte opp hodet og ber Matilde fjerne puta og ta bilde av meg. Hun gjør som jeg sier, men finner ut at jeg har gjennomsiktig genser og må ta nytt bilde.

Men denne gangen nekter hun å være håndtlanger og ta vekk puta.

“Jammen, jeg greier ikke uten,” sier jeg.

“PRØV”, sier hun, og jeg kjenner igjen tonefallet, det er det samme jeg bruker til henne når hun TROR hun ikke greier å tegne en sabeltanntiger eller svømme 1000 meter.

“Uten å prøve greier man ingenting,” har jeg sagt. Og for å opprettholde troverdigheten min må jeg jo prøve.

Og overrasker meg selv med å greie det!  Looky:

I can do this! At least for a little while …

Ofte har vi mer enn nok kapasitet i oss til å greie de utroligste ting, både i yoga og livet ellers. Men det er sinnet vårt som skaper begrensningene.  Det aller viktigste er å ha med seg troen på at man greier det, og viljen til å gjennomføre det.

Som Walt Disney sier: If you can dream it – you can do it!

Og la meg legge til: YOU JUST HAVE TO DREAM IT! AND THEN: JUST DO IT!

I dag var utfordringen på instagram denne:

“Yeah right.” Sier jeg til mannen min. “Særlig at jeg greier det der.”

“Nei, det greier du nok ikke, med den innstillingen,” sier han lakonisk.

Så jeg prøver:

bilde bein oppetter veggenEat some dust, baby!bilde oppetter veggen - nesten

Noen ganger er det bare ikke viljen det står på, men rett og slett fysikken som setter begrensningene …

Namaste 🙂


					

Heit på hot yoga!

Under yogaforpliktelsen før jul startet vi med et tredagers renseprogram i badstua. Meningen var å etterligne hot yoga, der yoga utføres i et rom som er varmet opp til 40 grader og ha en viss prosent luftfuktighet. Varmen skal i teorien etterligne temperaturforholdene i India, der yogaen har sitt utspring.

I London forrige uke fikk jeg sjansen til å oppleve Bikramyoga på sohot bikramyoga i Soho. Jeg startet dagen med å drikke masse vann og kom på tom mage til timen som skulle starte klokka 10. 

Det var en rekke ordensregler som måtte følges:

Ordensregler

Noen av dem var ganske innlysende:

Sober

Andre kunne bli vanskeligere å etterfølge:

No whining

Forbudet mot sutring og klaging, eller å ikke ha muligheten til å forlate yogarommet under timen, virket i overkant utfordrende.

Særlig når jeg lukket opp døra til rommet. Varmen stod i mot meg som en eim fra en bakgate i Mumbai. Tett, intim og med hint av tåfis og kroppslige safter. Jeg ble stående et øyeblikk før jeg snudde meg og gikk ut igjen.

termometer

Den muskuløse unge mannen bak disken kikker opp og ser spørrende på meg, og jeg smiler litt fåret tilbake før jeg skynder meg mot garderoben liksom under et påskudd for at jeg har glemt noe. Tankene raser. Én og en halv time i helvete? Uten å verken klage eller stikke av? Shit.

Men jeg kan ikke komme tilbake til Kimberly og si at jeg ikke fiksa det heller. Jeg går tilbake, slenger litt med håret, holder fram vannflaska og smiler bredt til mannen bak disken som for å forsikre ham at jeg slett ikke hadde tenkt til å fordufte.

Inne i salen ligger det allerede noen utstrakt på gulvet og gjør shavasana, mediterer før timen. Jeg fikler med mattene og prøver å gjøre meg så usynlig som mulig.

Det er ikke så lett.

Instruktøren, Andrew Jungwirth, sirkler meg inn med det samme og ønsker “Hegge” velkommen. På et øyeblikk er salen nesten full. Minst halvparten er menn.

Jeg prøver å ikke stirre på de nesten nakne kroppene rundt meg. Gudskjelov står det i ordensreglene at alle skal passe på å kle seg slik at ingenting blir avslørt under de mange rare øvelsene. Selv har jeg shorts og en ny sports-BH fra Victorias secret som holder ting på plass som en rustning. Jeg er mer usikker på shortsen, og har passet på å plassere meg helt bakerst.

Plutselig kommer jeg på hva Kimberly har sagt om å ikke bry seg om hva naboen i yogasalen gjør, men heller konsentrere meg om “min egen kropp, min egen sjel, mitt eget sinn”.

Det er søren ikke lett, for Andrew passer hele tiden på å si navnet mitt. “Chin up, Hegge”, “Shoulders down, Hegge”, “Look in the mirror, Hegge”.

Dette siste sier han ganske ofte, og det er nok fordi han ser at jeg holder på å svime av. Bare etter de første pusteøvelsene kjenner jeg det drypper svette fra nesa, luftfuktigheten er med på å gjøre at man ikke trenger annet enn å løfte en finger før svetten renner. Da vi er ferdige med  å svinge kroppene til hver side, som er øvelse 2, kjenner jeg gulvet gynger og at det er vanskelig å fokusere blikket.

Andrew lover at det er vanlig å være svimmel og kvalm første gangen, men at man allerede innen andre eller tredje gang med Bikramyoga vil komme til å elske det.

Vel, akkurat der og da hater jeg det og er  glad for om jeg noen gang kommer ut i live og blir i stand til å elske noe som helst.

Etter den stående sekvensen går det imidlertid lettere. Jeg prøver å huske pusten, og bryr meg ikke (så mye) om at noen av mennene har funnet ut at de kan stønne, gurgle (!) eller puste overdrevent høyt som kompensasjon for klaging. Selv følger jeg imidlertid pliktoppfyllende reglene.

Jeg synes jeg er flink, og sender takknemlige tanker til Kimberly som har lært meg opp så bra. Andrew snakker og smiler som en veddeløpskommentator, og jeg prøver så godt jeg kan å henge med i racet.

Svetten renner, og Andrew kommer med enda et håndkle til meg. Alt er vått. Tilogmed fingrene svetter. Egentlig får vi ikke lov til å tørke av oss svetten heller, men jeg skynder meg å gni ansiktet i det hvite håndkledet når jeg tror Andrew ikke ser. Svarte mascaraflekker avslører meg, men jeg er alfor varm og sliten til å bry meg.

Når jeg innser at timen begynner å nærme seg slutten kjenner jeg på en nesten euforisk lykkefølelse. Og man kan spørre seg om det er fordi helvetet snart er over eller om det er fordi jeg nyter timen, og skal jeg være ærlig så er jeg sannelig ikke sikker, men heller mot at det kan være en kombinasjon av de to.

Jeg synes det er kult å oppdage at jeg kommer dypere ned i øvelsene i den tette, våte varmen, og er ikke et øyeblikk i tvil om at dette er bra for kroppen.

Jeg har aldri vært så rød i toppen før, og svetter fortsatt når jeg går ut av døra etter dusjen.

Bikramrød So hot!

Men fy flate så bra jeg føler meg! Jeg føler at jeg har svetta ut både avfallstoffer og urene tanker, og går med lett hode og hjerte gjennom gatene.

På veien kjøper jeg meg en green shot av noen sunne greier og jeg ser for meg at innsiden av kroppen min suger opp vitaminene som en svamp nå da den er ren fra innsiden og ut.

Jeg er overbevist om at dette er bra, SÆRLIG for stive vinterkropper som tilbringer mesteparten av hverdagene foran en datamaskin.

Her er noen av fordelene med yoga i varmen:

* Vekttap, større fleksibilitet, bedrer blodsirkulasjonen, fjerner avfallsstoffer, gjør det lettere å ta opp næringsstoffer, øker immunforsvaret, toner musklene, balanserer kolestrolet og blodtrykket, gjør deg roligere til sinns og som om ikke noe av dette er god nok grunn: hot yoga tar i tillegg opp kampen mot diverse alderssymptom!

Ikke overbevist? Les mer her eller prøv en time!

Ha det hett så lenge!

Namaste ❤