About hegenormanstorm

Yogainstruktør og forfatter med hjerte for søte saker og gode historier.

Tips til yogaferskinger!

Her er mine tips til deg som har lyst til å begynne med yoga men som ikke er helt lysten på tre uker yogaforpliktelse;-):

  • Gap ikke over for mye!
  • Gå på lette, korte timer til å begynne med, f.eks easy energyyoga (Elixia) eller klassisk yoga.
  • IKKE sammenligne deg med andre, da mister du fort motet! Det er meningen at du skal trene opp din egen praksis som fungerer for DEG!
  • Det er viktig med instruksjon i begynnelsen, slik at du ikke lærer deg øvelsene feil.
  • Lek deg med øvelsene f.eks i hodestående, håndstående eller å gå opp i bro. Bare ett forsøk om dagen vil gjøre deg sterkere … på sikt! Denne synes jeg er forferdelig, øh, mener herlig:  Føttene mine står i Chaplin-modus, det skal de visst ikke gjøre 😉
  • Start dagen med et glass vann med en halv sitron skvisa oppi. Redd for syre? Det er (sikkert) mye mer i Pepsi-max! Men fordelene med sitron er langt flere!
  • Øv deg på pusten. Den vil hjelpe deg! Se demo her: 
  • Bak inn noen av øvelsene i det daglige. De færreste (les:meg) har sterk nok coremuskulatur (beltet rundt magen og korsryggen). Finn hjørnet på kjøkkenbenken og heis opp beina noen ganger når du lager middag. Sitt det nærmeste du greier lotusstilling når du ser på TV. Dra beina inntil overkroppen under dyna i senga morgen og kveld. Ta solhilsen eller en god strekk hver morgen! Og går du i ullsokker (som meg), er det bare å stille seg i downward facing dog og dra beina inntil deg slik:    Husk: mange bekker små gjør en stor å!
  • Følg inspirerende yogagurus på Instagram og Youtube, som f.eks http://www.kinoyoga.com/
  • Det er mange «challenges» på Instagram som du kan følge. En øvelse legges ut hver dag, og du må ta bilde av deg selv og hashtagge med det som nevnes i ufordringen. Inspirerende!
  • Og det aller viktigste til slutt: KOS DEG og bruk tid på din yogapraksis!                                             Hvilken øvelse liker du best?                                                                                Namaste ❤

Kunsten å leke seg

Det har gått flere uker siden jeg avsluttet yogaforpliktelsen, der jeg skulle leve mest mulig som en vaskeekte yogi i tre uker.

Det var hardt. Særlig den strenge dietten. Det har likevel fått meg til å spise mindre sukker, mindre kjøtt og mindre melk. Nå synes det er helt greit å drikke vann. Eller eplemost. Eller vin. Eller kaffe.

Forskjellen er bare at nå gjør jeg det fordi jeg synes det er greit. Noe ble faktisk etablert som en ny vane etter (helvetes-)ukene. Selv om jeg stort sett gjør det jeg har lyst til, gjør jeg også det som er bra for meg.

Jeg kjenner meg lettere rundt livet, og i livet, noe som igjen gjør det lettere å springe, danse, stå på hodet og fremfor alt: gjøre yoga.

Jeg har også funnet ut at yoga ikke bare trenger å være en og en halv time med pust og øvelser. Man kan også leke seg! Stå på hodet er gøy! Stå på henda er enda gøyere!

Og endelig øyner jeg et håp om å kunne lære dette:

()

Selv om det vil ta årevis å komme dit kinoyoga er, så er det faktisk mulig for en gammal fotballspiller å komme dit! Juhu!

Det lærer meg at nesten alt kan være mulig i denne verden. Om man bare vil det nok …

Dette er min spede begynnelse på min vei til håndstående og backbend:

på haudet

Her måtte jeg hjelpes ned etter at føttene mine viklet seg inn i sauegjerdet på Hide. Hihi.

yoga i fjelllet

Denne tøyer ryggen. Måtte få hjelp av min gode venninne Aileen til å dytte beinet opp slik at jeg fikk tak i det …

Og her øver jeg meg hjemme på stuegulvet:

Be passionate in everything you do!

Namaste ❤

Å holde balansen

… er ikke lett. Både når det gjelder å finne den gyldne middelvei i hverdagen eller å stå støtt i “yoga tree”. Noen ganger blir balansen forstyrret av for mange fristelser, andre ganger er det fullmånen eller usømmelige mengder med alkohol som gjør at vi begynner å vakle.

Jeg er litt sånn at jeg godt kan vakle litt. Så lenge jeg holder meg på beina. Og om jeg faller litt innimellom, ja, så gjør ikke det noe heller. Det er bare menneskelig. Og sunt, å kjenne hvordan det føles å ligge på bakken. Dessuten sa en helsesøstervenninne til meg en gang når minstejenta datt ned fra tripp-trapp-stolen: “Små fall forhindrer store ulykker senere.”

Jeg tror man kan overføre det til det voksne liv også: dårlige eller ubehagelige hendelser som tross alt ikke knakk av deg, vil gi deg både erfaring og styrke til å mestre ting senere.

Likevel, stort sett vil vi vel leve balansert når det gjelder det meste: ikke bruke mer penger enn man har (vanskelig), ikke spise så mye mer mat enn man trenger (enda vanskeligere), drikke god vin med måte (nesten umulig) og ikke hisse seg opp og hive en tallerken i gulvet når man oppdager at noen har brukt finskåla fra Bestemor som maleskål og etterlatt den i hundre biter på gulvet. (Man kan ikke skylde på at man er sinnsyk i gjerningsøyeblikket heller, når man er såpass klarsynt at man velger seg ut en ordinær ikea-tallerken til knuseformålet. Og ikke veit jeg hvor god pedagogikk det er i få de til å ta vare på skåler senere, heller. Sikkert ikke særlig god).

Tilbake til balansen. Jeg kjenner nesten at etterhvert som jeg skriver blir jeg litt hissig på dette balansestyret.

Så jeg sier: Fuck balanse.

Noen ganger er det greit at livet  går litt opp og litt ned, med noen skikkelige oppturer og med noen skikkelige nedturer (det er faktisk viktig å kjenne at man er lei seg og trist også! Det gjør kanskje også at man kjenner på glede og lykke enda mer intenst når den opptrer), enn et liv som bare er flatt, øh, jeg mener balansert.

Vi  må vakle litt innimellom!

Ta oss litt kake. Le altfor høyt. Tabbe oss ut. Få en innkasso. Drikke litt for mye og litt for dyr vin.

Og her må jeg referere til en venninne som er psykolog:

Det er mye god terapi i å drikke seg full også.

Namaste!

Yogaforpliktelsen. End of story?

I går og i dag har vært mine første to diettfrie dager etter 3 uker som veganer og yogi. I begynnelsen hadde jeg planlagt at jeg skulle kaste meg over sjokolade, potetgull, rødvin, kake og coca cola når denne dagen kom.

Men noe har faktisk skjedd.

Min veileder og yogainstruktør Kimberly Justice Mengshoel, mente at enhver kan omvendes til yoga bare man gjør det lenge nok. Og ekspertene sier at det skal tre uker til før du greier å legge om på en vane.

Jeg har imidlertid vært svært gjenstridig. Sukkerabstinensene satt i lenge, og nektet å gi slipp. Jeg drømte om fjelltopper med fløtekrem og luktet på all sjokolade jeg kom over og bjeffet til alle i nærheten.

På søndag var vi i Oslo, først nede i Paddehavet for å sjekke seilbåten, deretter tok vi en tur til Grünerløkka fordi jeg ville på en nesten like kul kafé som Kafé Kuling for å drikke cappuccino (øh, med soyamelk).

GrunerløkkabildeKaffepause

Mannen min bodde sine første leveår i disse kvartalene, og det eneste han husker er et minne fra den lokale slakteren som gir han en deilig bit fersk servelat. Det er det aller første minnet han har og han kan ikke ha vært mer enn 2-3 år.

Selv hadde jeg et kjærlighetsforhold til pølser. Og lakris.

Hva er det som gjør at vi er så sterkt knyttet til mat? Én ting er at det er biologisk, for å overleve, men mat er også unektelig sterkt knyttet til sanselig nytelse. Jeg strevde veldig med dette særlig den første uka i forpliktelsen, jeg ville fortsatt ha de små matopplevelsene som jeg følte gav meg mening i hverdagen. Fraværet av dem føltes ja, helt meningsløst.

Men sannheten er at jeg noen ganger hadde spist en stor melkesjokolade uten egentlig å nyte den. Jeg spiste den av gammel vane, og ble nesten forbauset når jeg så det tomme sjokoladepapiret ligge igjen på kjøkkenbenken.

Hvem i huleste hadde spist den, liksom.

Best å skylde på ungene.

Disse ukene har gjort at jeg ikke lenger har lyst på billig, sur rødvin hver kveld, skolebrød fra Rema 1000 eller sjokoladekjeks når sulten tar overhånd. Jeg vil heller ha bra mat, i mindre mengder. (Herregud, det der hadde jeg faktisk aldri trodd jeg skulle si …)

Det handler om balanse. Om måtehold. Om å ikke spise ting for ofte slik at nytelsen blir devaluert. (Ting jeg trodde jeg aldri skulle komme til å si -2!)

Ofte tenker jeg på franskmenn sitt forhold til mat. På Juliette og Nico som er forpaktere på en vingård i Bordeaux. De lagrer god vin, Juliette lager det deiligste syltetøyet du kan tenke deg og serverer de nydeligste oster. De spiser hvitt brød, ost og syltetøy til frokost. Varm lunsj med rester, suppe og mye grønnsaker. Juliette baker cannéles og serverer croissanter.

Men de fråtser ikke slik vi gjør.

De tar seg tid. De nyter hver smak, hver ingrediens. Nico putter nesen i vinglasset, snuser og slurper og smaker og og nyter hver sup. Men da er han også fornøyd etter et lite, hverdagslig glass.

De spiser mindre, men nyter maten mer.

Frokost i bordeauxFrokost i Bordeaux

Det er nok noe i at det tar tre uker før en vane vendes. Det gikk nesten to og en halv uke før jeg tenkte annerledes, før det var innarbeida i hjernen at jeg ikke skulle ha noe med sukker, melkeprodukter eller kjøtt i.

I begynnelsen sutret og klaget jeg også over all yogaen jeg måtte gjøre, men følte fort tilfredstillelse over at jeg mestret stadig nye ting. Og jeg ble inspirert når jeg så at kroppen faktisk utviklet seg.

I dag leste en artikkel om yoga i amerikanske Vogue hos frisøren. Om fenomenet yoga. Over  150 millioner i hele verden gjør det. En uttalte: “Før var jeg smultringformet. Nå er jeg V-formet. Men det er bare en bivirkning. Hovedsaken er at jeg har blitt et bedre menneske.” En annen, ei dame som kalte seg partyjente, uttalte at hun kom til ashtangatimen for å tilbe, sørge, utløse, tilgi og glemme alt som har skjedd tidligere. “Det er her jeg fokuserer sinnet og finner balanse. Ja, og så går jeg ut fra salen med en killer six-pack, da”, la hun til.

Nå kan  ikke jeg skryte av akkurat det siste. Men jeg har blitt lettere både til sinns og skinns. Og om jeg ikke har fått sixpack, så har jeg i alle fall fått seks søte små bilringer i stedet for et ballongdekk frampå magen.

Og til dere som lurer og vil ha det i klartekst: JA! Yogaforpliktelsen har virka! Jeg vil fortsette med yoga. Ikke hver dag, og ikke grytidlig om morgenen, men noen ganger i uka.

Jeg har fremdeles ikke smakt på kjøtt, og kommer til å begrense sukkerbruken framover. (Men kakene mine får du aldri). Men noe jeg kommer til å kose meg med er deilige biter med blant annet Jarlsberg.

DSC_1342Balansert med ost

Og i dag har jeg spist kake og drukket et glass nydelig rødvin i parkkafeen. OG DET VAR NAUTA GODT!

Men altså, det handler om måtehold, om balanse.

Om å finne sin balanse.

Jeg tror jeg har funnet min. Og den inkluderer solhilsen, god vin og litt svisketerte.

Fordi livet er for kort til å la være.

Namaste ❤

Hege og vindruer

Jeg er i grunn svært balansert med vindruer i nærheten

 Hege i dvale

Og med sola i fjeset

Flyt:  Det handler om å få yogaposisjoner og livet forøvrig til å flyte …

Hege svømmerDSC_1325.

Liste over ting som yogaforpliktelsen har gjort med kroppen min: 

* Greier å rulle på de franske r-ene med en ren r-lyd i stedet for en slimete chr-lyd. (Fravær av melkeprodukt?)

* Annerledes hudstruktur. Ja, jeg vet at det tar 3 måndeder for huden å fornye seg, men huden føles likevel jevnere og glattere. Det er som om endringene kanskje ligger i underliggende strukturer. Kan det være … muskler?

* Bedre balanse (fysisk og psykisk!)

* Bedre motorisk kontroll

* roligere, mer “akuna matata”-innstillinge

* Mindre kløe

* Mindre søtsug

* Mer energi, ikke så trøtt på ettermiddagen

* Mykere i kroppen

* Føler meg friskere!

* 2 kilo lettere

Yogaforpliktelsen. Dag 21

Hæ? Dag 21? Allerede? Jeg trodde jeg hadde igjen enda en dag! 

Jeg har allerede planlagt både mat- og yogadagen min i morgen, og gleder meg til å utføre primary series i ashtanga. 

Her kommer likevel en kort oppsummering:

Jeg føler at disse (helvetes-)ukene har gitt meg tilbake kontrollen over kroppen min, det er jeg som er sjefen, både over skinn og sinn, og selv om det er naturlig å tenke at disse selvfølgelig bør spille på lag, er det ofte lett å gi etter for rumpa sitt mas om å sitte i stolen og hjernen sin lengt etter tomme kalorier og TV-serier.

I disse ukene med strengt regime har jeg derfor opplevd at jeg har blitt sterkere og mykere, jeg er lettere både i kropp og sjel, og føler en veldig tilfredstillelse over at jeg har greid å pushe kroppen til å gjøre ting den trodde den ikke kunne. 

Og den åpenbaringen som kommer når man ser at man faktisk kan få kroppen til å gjøre det man vil, påvirker også den mentale trua på at man kan få til hva som helst her i livet. 

Bare du tror på det. 

Og vil det sterkt nok. 

Namaste!

bilde

PS: Dere er nok ikke kvitt meg så lett. Jeg kommer med en liten oppsummering av yogadagene i morgen! Peace & love ❤

 

Yogaforpliktelsen. Dag 20

I dag har jeg vist fram mine nyervervede yogakunster hjemme på stuegulvet foran en samlet familiegruppe med barn, besteforeldre og bikkje.

Blant annet dette:

HEGEDSC_1315

(Bena er over gulvet, altså!)

Og dette:

HEDSC_1317

(Ser dere, hodet er nedi gulvet!)

Disse meget lekkert utførte yogastillingene frembrakte applaus og nesten heltestatus i familien. Flere ville prøve seg, men måtte gi tapt for tyngdekraften/svak muskelmasse/åreforkalkning, og alle sa seg stumt enige i at yoga kanskje ikke er så dumt og mammaen i huset faktisk er overhodet (ikke gal) i familien 😉

Ha en fin lørdagskveld!

Namaste!

Yogaforpliktelsen. Dag 19

Jeg står på badet i undertøyet. Det er minst 25 grader og jeg har pliktoppfyllende utført fem solhilsen A og er i gang med solhilsen B. Jeg oppdager at jeg har flyt, jeg puster i takt med bevegelsene mine, jeg er komplett til stede i meg selv, ja, jeg føler jeg puster i takt med Sandra Bullock som er vektløs oppe i verdensrommet i filmen vi nettopp så, det er ikke sjøbølger lenger, jeg puster i takt med Bullock mens verdensrommet og utsikten til jordkloden svever forbi og alt er stille. Endelig har jeg flyt, tenker jeg, jeg nærmer meg yogaens kjerne og kan føle prana helt inn i ryggmargen. Jeg er i ett med universet. Jeg puster tungt ut og opp i downward facing dog da mannen min river opp døra til badet, klasker meg på rumpa og sier:

Namaste?

Yogaforpliktelsen. Dag 17

Kjære Anna-Ma.

Takk for at du ikke gav etter da jeg ringte og bad om psykisk støtte for å skulke yoga bare én eneste dag.

– Du kan jo ikke gi deg nå, du er jo rett ved målet! Nærmest skrek hun, og jeg kunne ikke unngå å himle med øynene.

– For gods sake, det er snakk om bare én gang, hele dagen er så tight, jeg vil bare gå en liten tur på kino i stedet.

– Ikke snakk om. Gjør yoga og skriv om erfaringene etterpå.

Jeg tenkte det kanskje ville hjelpe å fortelle om hva slags film det var snakk om, og appellerte til hennes fotografhjerte.

– Den handler om hun pressefotografen, hun som måtte velge mellom jobben og familien. “Tusen ganger god natt”.

Hun ble stille litt.

Men bet ikke på kroken.

– Iss, den går sikkert flere ganger.

I løpet av dagen ringte hun meg flere ganger og sjekket om jeg hadde gjort yoga. Siste gangen nærmest skrek jeg i telefonen:  NEIII! Jeg har ikke gjort yoga! Men jeg skal, i kveld, snart!

Og det har jeg gjort, kjære Anna-Ma, du som trofast følger med og snapper opp yogatriks her og der og snart balanserer i trikanasana på hesten din som en sirkusprinsesse.

Og se bare her hva yoga i 17 dager har fått meg til å klare (det hadde ikke gått med skulk!):

Takk for at du pepper og støtter og oppmuntrer! Namaste ❤

Yogaforpliktelsen. Dag 16

I dag hadde jeg ikke lyst til å gå på yoga. I dag hadde jeg lyst på paprika potetgull og coca cola. Jeg hadde lyst til å sitte i stolen min og se utover Mjøsa og endelig få ferdig artikkelen jeg holder på med. Hele kroppen strittet i mot å gjøre yoga, og jeg tenkte at, man skal jo lytte til kroppen, og akkurat nå sier kroppen min at jeg trenger hvile, potetgull og  cola!

Men, siden jeg har forplikta meg, rusla jeg litt mismodig ned for å gjøre min daglige yoga. Jeg la meg ned på matten under teppet og prøvde å gå inn i meg selv. Jeg prøvde å la være å tenke på at jeg heller burde skrive videre på artikkelen, jeg prøvde å la være å tenke på en regning som jeg sikkert ikke hadde betalt. Jeg prøvde å la være å tenke på at jeg heller ville ha vært på skitur i den fine vintersola og alle de fine løypene på Nordseter og Sjusjøen som folk hadde lagt ut bilder av på facebook i helga.

I stedet prøvde jeg å finne løypene inni meg selv.

Og etterhvert overgav jeg meg. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan hoftene åpnet seg, hvordan pusten ble sendt ned til stedene i kroppen som strittet i mot tøyningene, og hvordan kroppen takknemlig satte pris på å bli brukt i stedet for å sitte krokbøyd over en datamaskin.

Og, som vanlig, var jeg glad for at jeg nok en gang hadde overholdt forpliktelsene mine. Jeg følte meg lettere i kropp og sinn etterpå, jeg følte glede over å ta vare på meg selv, og pustet i takt med sjøbølger og universet. Svulstig? Whatevvah!

Jeg er overbevist om at yoga er bra. Men jeg er også like sikker på at det er bra å være ute i frisk luft. Gå tur med bikkja. Være nær elementene. Kjenne på livet når seilbåten nærmer seg 8 knop og går på skrå. Eller når du får en så god beskjed at hjertet nesten stopper. Ha en hobby som er så altoppslukende at du glemmer tid og sted. Det gjelder å finne sin balanse. Sin aktivitet som gjør en hel og levende, ja kanskje til et bedre menneske. Jeg merker mer og mer at det er viktig for meg å være ute i naturen. Det er her jeg føler meg nærmest prana (livsenergien).

Jeg føler at yoga gjør meg i stand til å ta bedre vare på de små øyeblikkene som gir mening. Jeg lar oftere skuldrene synke ned, tillater meg å puste, nyte, sanse. For eksempel en kaffe i parken med mannen min. Tar meg tid til å kjenne etter, og kose meg i øyeblikket når jeg rusler en liten tur i sola.

På fredag opplevde jeg å få en veldig hyggelig beskjed som jeg ble svært glad for. Jeg teksta min lokale yogaguru Kimberly og overbrakte nyheten.

Hun svarte:

“Practice yoga and all things good fall into place”.

Det betyr vel at jeg ikke har noe annet valg. Jeg må fortsette med yoga.

Namaste.

bilde

Det aller beste er jo om man kan gjøre yoga ute. Gjerne på fjellet med utsikt over havet i  fjellheimen på Sunnmøre!