Yogaforpliktelsen. End of story?

I går og i dag har vært mine første to diettfrie dager etter 3 uker som veganer og yogi. I begynnelsen hadde jeg planlagt at jeg skulle kaste meg over sjokolade, potetgull, rødvin, kake og coca cola når denne dagen kom.

Men noe har faktisk skjedd.

Min veileder og yogainstruktør Kimberly Justice Mengshoel, mente at enhver kan omvendes til yoga bare man gjør det lenge nok. Og ekspertene sier at det skal tre uker til før du greier å legge om på en vane.

Jeg har imidlertid vært svært gjenstridig. Sukkerabstinensene satt i lenge, og nektet å gi slipp. Jeg drømte om fjelltopper med fløtekrem og luktet på all sjokolade jeg kom over og bjeffet til alle i nærheten.

På søndag var vi i Oslo, først nede i Paddehavet for å sjekke seilbåten, deretter tok vi en tur til Grünerløkka fordi jeg ville på en nesten like kul kafé som Kafé Kuling for å drikke cappuccino (øh, med soyamelk).

GrunerløkkabildeKaffepause

Mannen min bodde sine første leveår i disse kvartalene, og det eneste han husker er et minne fra den lokale slakteren som gir han en deilig bit fersk servelat. Det er det aller første minnet han har og han kan ikke ha vært mer enn 2-3 år.

Selv hadde jeg et kjærlighetsforhold til pølser. Og lakris.

Hva er det som gjør at vi er så sterkt knyttet til mat? Én ting er at det er biologisk, for å overleve, men mat er også unektelig sterkt knyttet til sanselig nytelse. Jeg strevde veldig med dette særlig den første uka i forpliktelsen, jeg ville fortsatt ha de små matopplevelsene som jeg følte gav meg mening i hverdagen. Fraværet av dem føltes ja, helt meningsløst.

Men sannheten er at jeg noen ganger hadde spist en stor melkesjokolade uten egentlig å nyte den. Jeg spiste den av gammel vane, og ble nesten forbauset når jeg så det tomme sjokoladepapiret ligge igjen på kjøkkenbenken.

Hvem i huleste hadde spist den, liksom.

Best å skylde på ungene.

Disse ukene har gjort at jeg ikke lenger har lyst på billig, sur rødvin hver kveld, skolebrød fra Rema 1000 eller sjokoladekjeks når sulten tar overhånd. Jeg vil heller ha bra mat, i mindre mengder. (Herregud, det der hadde jeg faktisk aldri trodd jeg skulle si …)

Det handler om balanse. Om måtehold. Om å ikke spise ting for ofte slik at nytelsen blir devaluert. (Ting jeg trodde jeg aldri skulle komme til å si -2!)

Ofte tenker jeg på franskmenn sitt forhold til mat. På Juliette og Nico som er forpaktere på en vingård i Bordeaux. De lagrer god vin, Juliette lager det deiligste syltetøyet du kan tenke deg og serverer de nydeligste oster. De spiser hvitt brød, ost og syltetøy til frokost. Varm lunsj med rester, suppe og mye grønnsaker. Juliette baker cannéles og serverer croissanter.

Men de fråtser ikke slik vi gjør.

De tar seg tid. De nyter hver smak, hver ingrediens. Nico putter nesen i vinglasset, snuser og slurper og smaker og og nyter hver sup. Men da er han også fornøyd etter et lite, hverdagslig glass.

De spiser mindre, men nyter maten mer.

Frokost i bordeauxFrokost i Bordeaux

Det er nok noe i at det tar tre uker før en vane vendes. Det gikk nesten to og en halv uke før jeg tenkte annerledes, før det var innarbeida i hjernen at jeg ikke skulle ha noe med sukker, melkeprodukter eller kjøtt i.

I begynnelsen sutret og klaget jeg også over all yogaen jeg måtte gjøre, men følte fort tilfredstillelse over at jeg mestret stadig nye ting. Og jeg ble inspirert når jeg så at kroppen faktisk utviklet seg.

I dag leste en artikkel om yoga i amerikanske Vogue hos frisøren. Om fenomenet yoga. Over  150 millioner i hele verden gjør det. En uttalte: “Før var jeg smultringformet. Nå er jeg V-formet. Men det er bare en bivirkning. Hovedsaken er at jeg har blitt et bedre menneske.” En annen, ei dame som kalte seg partyjente, uttalte at hun kom til ashtangatimen for å tilbe, sørge, utløse, tilgi og glemme alt som har skjedd tidligere. “Det er her jeg fokuserer sinnet og finner balanse. Ja, og så går jeg ut fra salen med en killer six-pack, da”, la hun til.

Nå kan  ikke jeg skryte av akkurat det siste. Men jeg har blitt lettere både til sinns og skinns. Og om jeg ikke har fått sixpack, så har jeg i alle fall fått seks søte små bilringer i stedet for et ballongdekk frampå magen.

Og til dere som lurer og vil ha det i klartekst: JA! Yogaforpliktelsen har virka! Jeg vil fortsette med yoga. Ikke hver dag, og ikke grytidlig om morgenen, men noen ganger i uka.

Jeg har fremdeles ikke smakt på kjøtt, og kommer til å begrense sukkerbruken framover. (Men kakene mine får du aldri). Men noe jeg kommer til å kose meg med er deilige biter med blant annet Jarlsberg.

DSC_1342Balansert med ost

Og i dag har jeg spist kake og drukket et glass nydelig rødvin i parkkafeen. OG DET VAR NAUTA GODT!

Men altså, det handler om måtehold, om balanse.

Om å finne sin balanse.

Jeg tror jeg har funnet min. Og den inkluderer solhilsen, god vin og litt svisketerte.

Fordi livet er for kort til å la være.

Namaste ❤

Hege og vindruer

Jeg er i grunn svært balansert med vindruer i nærheten

 Hege i dvale

Og med sola i fjeset

Flyt:  Det handler om å få yogaposisjoner og livet forøvrig til å flyte …

Hege svømmerDSC_1325.

Liste over ting som yogaforpliktelsen har gjort med kroppen min: 

* Greier å rulle på de franske r-ene med en ren r-lyd i stedet for en slimete chr-lyd. (Fravær av melkeprodukt?)

* Annerledes hudstruktur. Ja, jeg vet at det tar 3 måndeder for huden å fornye seg, men huden føles likevel jevnere og glattere. Det er som om endringene kanskje ligger i underliggende strukturer. Kan det være … muskler?

* Bedre balanse (fysisk og psykisk!)

* Bedre motorisk kontroll

* roligere, mer “akuna matata”-innstillinge

* Mindre kløe

* Mindre søtsug

* Mer energi, ikke så trøtt på ettermiddagen

* Mykere i kroppen

* Føler meg friskere!

* 2 kilo lettere

Yogaforpliktelsen. Dag 21

Hæ? Dag 21? Allerede? Jeg trodde jeg hadde igjen enda en dag! 

Jeg har allerede planlagt både mat- og yogadagen min i morgen, og gleder meg til å utføre primary series i ashtanga. 

Her kommer likevel en kort oppsummering:

Jeg føler at disse (helvetes-)ukene har gitt meg tilbake kontrollen over kroppen min, det er jeg som er sjefen, både over skinn og sinn, og selv om det er naturlig å tenke at disse selvfølgelig bør spille på lag, er det ofte lett å gi etter for rumpa sitt mas om å sitte i stolen og hjernen sin lengt etter tomme kalorier og TV-serier.

I disse ukene med strengt regime har jeg derfor opplevd at jeg har blitt sterkere og mykere, jeg er lettere både i kropp og sjel, og føler en veldig tilfredstillelse over at jeg har greid å pushe kroppen til å gjøre ting den trodde den ikke kunne. 

Og den åpenbaringen som kommer når man ser at man faktisk kan få kroppen til å gjøre det man vil, påvirker også den mentale trua på at man kan få til hva som helst her i livet. 

Bare du tror på det. 

Og vil det sterkt nok. 

Namaste!

bilde

PS: Dere er nok ikke kvitt meg så lett. Jeg kommer med en liten oppsummering av yogadagene i morgen! Peace & love ❤

 

Yogaforpliktelsen. Dag 20

I dag har jeg vist fram mine nyervervede yogakunster hjemme på stuegulvet foran en samlet familiegruppe med barn, besteforeldre og bikkje.

Blant annet dette:

HEGEDSC_1315

(Bena er over gulvet, altså!)

Og dette:

HEDSC_1317

(Ser dere, hodet er nedi gulvet!)

Disse meget lekkert utførte yogastillingene frembrakte applaus og nesten heltestatus i familien. Flere ville prøve seg, men måtte gi tapt for tyngdekraften/svak muskelmasse/åreforkalkning, og alle sa seg stumt enige i at yoga kanskje ikke er så dumt og mammaen i huset faktisk er overhodet (ikke gal) i familien 😉

Ha en fin lørdagskveld!

Namaste!

Yogaforpliktelsen. Dag 19

Jeg står på badet i undertøyet. Det er minst 25 grader og jeg har pliktoppfyllende utført fem solhilsen A og er i gang med solhilsen B. Jeg oppdager at jeg har flyt, jeg puster i takt med bevegelsene mine, jeg er komplett til stede i meg selv, ja, jeg føler jeg puster i takt med Sandra Bullock som er vektløs oppe i verdensrommet i filmen vi nettopp så, det er ikke sjøbølger lenger, jeg puster i takt med Bullock mens verdensrommet og utsikten til jordkloden svever forbi og alt er stille. Endelig har jeg flyt, tenker jeg, jeg nærmer meg yogaens kjerne og kan føle prana helt inn i ryggmargen. Jeg er i ett med universet. Jeg puster tungt ut og opp i downward facing dog da mannen min river opp døra til badet, klasker meg på rumpa og sier:

Namaste?

Yogaforpliktelsen. Dag 17

Kjære Anna-Ma.

Takk for at du ikke gav etter da jeg ringte og bad om psykisk støtte for å skulke yoga bare én eneste dag.

– Du kan jo ikke gi deg nå, du er jo rett ved målet! Nærmest skrek hun, og jeg kunne ikke unngå å himle med øynene.

– For gods sake, det er snakk om bare én gang, hele dagen er så tight, jeg vil bare gå en liten tur på kino i stedet.

– Ikke snakk om. Gjør yoga og skriv om erfaringene etterpå.

Jeg tenkte det kanskje ville hjelpe å fortelle om hva slags film det var snakk om, og appellerte til hennes fotografhjerte.

– Den handler om hun pressefotografen, hun som måtte velge mellom jobben og familien. “Tusen ganger god natt”.

Hun ble stille litt.

Men bet ikke på kroken.

– Iss, den går sikkert flere ganger.

I løpet av dagen ringte hun meg flere ganger og sjekket om jeg hadde gjort yoga. Siste gangen nærmest skrek jeg i telefonen:  NEIII! Jeg har ikke gjort yoga! Men jeg skal, i kveld, snart!

Og det har jeg gjort, kjære Anna-Ma, du som trofast følger med og snapper opp yogatriks her og der og snart balanserer i trikanasana på hesten din som en sirkusprinsesse.

Og se bare her hva yoga i 17 dager har fått meg til å klare (det hadde ikke gått med skulk!):

Takk for at du pepper og støtter og oppmuntrer! Namaste ❤

Yogaforpliktelsen. Dag 16

I dag hadde jeg ikke lyst til å gå på yoga. I dag hadde jeg lyst på paprika potetgull og coca cola. Jeg hadde lyst til å sitte i stolen min og se utover Mjøsa og endelig få ferdig artikkelen jeg holder på med. Hele kroppen strittet i mot å gjøre yoga, og jeg tenkte at, man skal jo lytte til kroppen, og akkurat nå sier kroppen min at jeg trenger hvile, potetgull og  cola!

Men, siden jeg har forplikta meg, rusla jeg litt mismodig ned for å gjøre min daglige yoga. Jeg la meg ned på matten under teppet og prøvde å gå inn i meg selv. Jeg prøvde å la være å tenke på at jeg heller burde skrive videre på artikkelen, jeg prøvde å la være å tenke på en regning som jeg sikkert ikke hadde betalt. Jeg prøvde å la være å tenke på at jeg heller ville ha vært på skitur i den fine vintersola og alle de fine løypene på Nordseter og Sjusjøen som folk hadde lagt ut bilder av på facebook i helga.

I stedet prøvde jeg å finne løypene inni meg selv.

Og etterhvert overgav jeg meg. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan hoftene åpnet seg, hvordan pusten ble sendt ned til stedene i kroppen som strittet i mot tøyningene, og hvordan kroppen takknemlig satte pris på å bli brukt i stedet for å sitte krokbøyd over en datamaskin.

Og, som vanlig, var jeg glad for at jeg nok en gang hadde overholdt forpliktelsene mine. Jeg følte meg lettere i kropp og sinn etterpå, jeg følte glede over å ta vare på meg selv, og pustet i takt med sjøbølger og universet. Svulstig? Whatevvah!

Jeg er overbevist om at yoga er bra. Men jeg er også like sikker på at det er bra å være ute i frisk luft. Gå tur med bikkja. Være nær elementene. Kjenne på livet når seilbåten nærmer seg 8 knop og går på skrå. Eller når du får en så god beskjed at hjertet nesten stopper. Ha en hobby som er så altoppslukende at du glemmer tid og sted. Det gjelder å finne sin balanse. Sin aktivitet som gjør en hel og levende, ja kanskje til et bedre menneske. Jeg merker mer og mer at det er viktig for meg å være ute i naturen. Det er her jeg føler meg nærmest prana (livsenergien).

Jeg føler at yoga gjør meg i stand til å ta bedre vare på de små øyeblikkene som gir mening. Jeg lar oftere skuldrene synke ned, tillater meg å puste, nyte, sanse. For eksempel en kaffe i parken med mannen min. Tar meg tid til å kjenne etter, og kose meg i øyeblikket når jeg rusler en liten tur i sola.

På fredag opplevde jeg å få en veldig hyggelig beskjed som jeg ble svært glad for. Jeg teksta min lokale yogaguru Kimberly og overbrakte nyheten.

Hun svarte:

“Practice yoga and all things good fall into place”.

Det betyr vel at jeg ikke har noe annet valg. Jeg må fortsette med yoga.

Namaste.

bilde

Det aller beste er jo om man kan gjøre yoga ute. Gjerne på fjellet med utsikt over havet i  fjellheimen på Sunnmøre!

Yogaforpliktelsen. Dag 15

I dag har det blåst på Lillehammer. Frisk luft rett fra Langfjella. Jeg trakk den godt inn, og kjente på kraften av livet i lungene. Stort sett puster jeg uten å tenke, men når det blåser, eller jeg står på toppen av et fjell , eller får stormen rett inn fra vest  og kan fylle meg sjøl med frisk sjøluft, da kjenner jeg at jeg virkelig lever!

Men i hverdagen er det nesten sånn at man glemmer å puste. Vi stresser avgårde, skal handle, skal kjøre barn, skal prestere, kreere, levere. Tilslutt er det nesten sånn at vi må lære å puste igjen. Kjenne litt på livet.

Ofte entrer jeg yogasalen hesblesende, og nesten litt motvillig begynner å gå inn i meg selv når vi ligger i shavasana (dead mans position). Alle de små og store tingene som har skjedd tidligere i dag vil fordøyes og tenkes på, og det krever konsentrasjon for å tvinge tankene vekk. Det er her den meditative pusten ujjayi-pust kommer inn. Den er litt vanskelig å forklare, men demonstreres her:

Hvis jeg er flink til å konsentrere meg om denne pusten, får jeg mye mer ut av yogatimen. Jeg starter med å se for meg en strand på Senja, en nydelig sandstrand med storhavet rett ut og med det vakre navnet “Leksand”. Jeg ser for meg bølgene som sakte ruller mot stranda, og sakte duver ut igjen. Så prøver jeg å puste i takt med dette bildet. Greier jeg det, er det som om jeg overgir meg lettere til yogaen. Jeg kommer lenger ned i posisjonene, jeg bruker ikke tid på tankeflukt fra meg selv og fra øvelsene. Timen går rett og slett litt lettere selv om jeg svetter mer. Pusten varmer opp kroppen og gjør at den kvitter seg med avfallstoffer og får større treningseffekt.

Det sies at de gamle yogiene mente at yoga er 90 prosent pust og 10 prosent bevegelse. På pustyoga.com kan vi lese at pusten fjerner 70 prosent av avfallsstoffene i kroppen, og er den viktigste kilden til energi. Så mye som 93 til 98 % av energien hver dag får du fra pusten.

Så hvorfor har vi så vanskelig for å puste? Det er jo den naturligste ting i verden, og ved siden av hjerteslagene det sikreste tegnet på at vi lever.

Vi greier ikke å leve uten å puste.

I tillegg viser ny forskning (se artikkelen: the-anti-aging-effects-mindfulness-meditation) at hvis du tar deg tid til å puste, til å gå inn i deg selv og fjerner deg fra den hektiske hverdagen noen minutter – har det antialdrende effekt og kan gjøre deg lykkeligere…

Så hva stresser du med?

Pust for livet!

Namaste ❤

 

 

 

 

 

Yogaforpliktelsen. Dag 13 og 14

Wow! Dag 14! Bare én uke igjen! Og allerede nå begynner jeg å tenke på om jeg skal UTVIDE commitmenten! Erre mulig?

Grunnen til det er rett og slett at jeg kjenner meg friskere, kvikkere, sterkere og sprekere. De siste dagene har jeg også kjent meg gladere. Søtsuget blir godt ivaretatt av sjokoladebollene mine (se oppskrift under!), og i helga fikk jeg jammen meg tips om sjokoladepudding lagd på avocado også!

Jeg er fortsatt stiv i kroppen, men strekkene i lårene begynner å gi slipp – og i helga har jeg faktisk spilt 4 fotballkamper innendørs – uten å få varige mén! Jada, jeg husker læreren vår på idrettslinja sa at alle vi fotballspillerne kom til å bli invalide før vi ble 30, men hvem tenkte vel på det når man var 16?

Det har jeg derimot gjort de siste årene og motvillig innsett at han hadde rett. Faktisk hadde jeg innsett at jeg kanskje ikke burde spille fotball mer –  på slutten måtte jeg alltid humpe av bana pga strekk eller hofteproblemer. Men nå er det som om jeg har blitt myk som en gummistrikk og kan bendes i alle mulige retninger:

Hege-yoga-DSC_1256

Øh, det var kanskje en smule overdrevet, se bare her:

hege-stivDSC_1233

Denne stillingen heter skilpadde, men jeg føler meg i grunn mer som en dvask padde, særlig når jeg ser hvordan den egentlig skal gjøres:

Kim-3-DSC_1250

Men selv om det fysiske har godt av dette, er det likevel skjær i sjøen. Jeg har nemlig blitt ganske fjern. Jeg føler meg sløv og utafor, og mistenker at det innskrenkede kostholdet har en finger med i spillet. I fraværet av alt det gode har jeg nemlig fråtset i raske karbohydrater som spaghetti, poteter, ris, loff og foccacia.

Dette er visst ikke særlig lurt, har jeg forstått. For mye gluten og raske karbohydrater kan nemlig gjøre deg litt tåkete!

Og etter at jeg med rekordlavt blodsukkernivå skrek ut i skrekk til fyren i kiosken som akkurat hadde smurt på en vaffel til meg etter min bestilling: “Men herregud, jeg kan da ikke spise det der!” har jeg forstått at jeg er blitt så fjern at jeg må gjøre noen nye grep.

Denne uka kutter jeg raske karbohydrater også! Kanskje jeg kommer ned i skilpadda da?

Namaste ❤

Sunne sjokoladekuler:

4 dl mandler, kverna til pulver

2,5 dl dadler, husk å ta ut steinen!

3-4 ss 100 % rent kakaopulver (fåes på helsekost)

4 ss xtra virgin kokosolje (også helsekost)

Litt salt. Kvernes til deilig guffe i kjøkkenmaskin og formes til kuler. Fine til kaffen og når søtsuget trenger seg på!

Yogaforpliktelsen. Dag 12

Jeg er over halvveis i min “yogacommitment”, og har levd som en ekte yogi i 12 dager. Jeg starter dagen med sitronvann og gjør fra én, til halvannen time yoga hver dag. Jeg spiser ikke kjøtt, melkeprodukter (smør, ost, rømme osv 😦 ), sukker eller alkohol. Den første uka drakk jeg heller ikke kaffe, men etter en uke sprakk jeg, og med ashtangaguruji Pathabi Jois sin velsignelse i hodet: No coffee, no prana (livsenergi) – tillater jeg meg en eller to (eller tre) kopper kaffe hver dag. Det er hardt særlig å leve uten kake (dere som kjenner meg vet at jeg elsker kake. Herregud, kollega Anna-Ma og jeg har tilogmed en hjemmeside som heter “Ja takk, merkake.no.” Hun er forøvrig svært støttende og oppmuntrende. I dag spurte hun meg: Hva skal vi kalle hjemmesiden vår nå da? “Nei takk, ikke mer kake”?! ), men jeg har blitt lettere i kroppen, har mer energi og ikke minst har det fysiske aspektet med yogaen gjort meg sterkere. Bare i løpet av disse tolv dagene har jeg hatt fin fremgang (øh, ikke sant, Kimberly?!), og greier ting nå som jeg ikke klarte for 12 dager siden. Et av målene har vært å lære å stå på hodet yogastyle. Jeg greier det ikke ennå, men jeg nærmer meg!  Jeg kan å stå på hodet på gamlemåten – men der bruker du visst ikke magemusklene på samme måte, og du blir sikkert, som meg, temmelig sjokkert når det viser seg at jeg rett og slett ikke har sterke nok magemuskler til å greie det ennå! Jeg må visst trene mer core!

Eksempel på stålkontroll over coremuskulaturen kan du se Kim demonstrere her:

Ser lett ut, ikke sant? Mens de som er litt for glad i kake må nok streve litt mer…:

Og nei, jeg datt ikke bakover med en gang! Heldigvis har jeg 9 dager igjen å øve!

Namaste!