Yogaforpliktelsen. Dag 11

Alt jeg ber om er litt julebrus. Bare et lite glass brun julebrus fra Hamar og Lillehammer bryggeri. Jeg går bortom kjøleskapet og lukter litt på den innimellom. Søtlig og fristende.

– Hva er det som egentlig er så farlig med sukker? Spør jeg mannen min.

Jeg trenger hard facts. Jeg trenger å bli minnet på hvorfor det ikke er bra for kroppen.

Han ramser opp:

– Du kan bli feit, få sukkersyke, få hull i tennene.

Jeg nikker megetsigende.

– Ja, men det er jo ikke så ille. Det kan jeg leve med.

Det er liksom ikke farlig nok. Livet er for kort til ikke å kunne spise kake fordi det er sukker i den. Eller ikke å kunne unne seg en sjokoladebit til kaffen om morran. En bilring fra eller til, hva betyr vel det i det store og hele? Alt handler om likevekt, om måtehold, om balanse.

Men siden jeg skal leve som en ekte yogi i 21 dager, kan jeg ikke røre sukker. For yogier er det nemlig plagsomt med bilringer. Det gjør det vanskeligere å komme inn i noen av stillingene.

Denne for eksempel:

images

Men det er akkurat som om sukkeret forfølger meg når det vet at jeg må holde meg unna. Yngstegutten får en haug kakebokser han skal selge videre for å tjene penger til klasseturen sin. Mannen min har et lager med engelske sjokolader som han har tatt med hjem fra seilbåten. De viser kakekrigen og Secret eaters på TV. Det siste er litt interessant og planter visse ideer i hodet mitt.

Jeg går rastløst omkring og kikker i kjøkkenskapene. Ser på lakrisstangen som har ligget på kjøkkenbenken de siste dagene. Innser at jeg har spist opp alle de sunne sjokoladebollene mine. Lukter litt på julebrusen igjen. Jeg popper meg popcorn og nekter noen andre å smake. “Jeg trenger søte ting,” forklarer jeg. “Du har jo meg, ” sier minstejenta. Sant nok. Nesten så søt at en kan spise henne opp. Men bare nesten.

Eldstedattera er også glad i å kose seg med litt godsaker innimellom. En lunken brownie. En frappuccino. En melkesjokolade.

Hun sier:

– Jeg tror sukker er bra, jeg. Det er energi. Nesten som koffein.

– Å? Sier jeg, som om jeg er barnet og suger til meg sukkerargumenter som  en utmatta junkie.

– Ja. Litt sukker er bra for personligheten din.

– Å?

– It makes you happy.

Darn right, daughter. Julebrus, here I come (…ten days to go)!

Namaste!

Hege på huetDSC_1240

Alt handler om balanse…

(Og nei, jeg har ikke klippet vekk hånda til mannen min som står og passer på at jeg ikke blir så ubalansert at dattera ikke får tatt et bilde)

Yogaforpliktelsen. Dag 10

De siste dagene har jeg hatt det travelt, og bare såvidt hatt tid til å presse inn yoga på timeplanen.

– I dag har jeg bare tid til yoga i 40 minutter. Jeg MÅ bake boller til Speidern og til strikkeklubben min i kveld, sa jeg til min mentor og lokale yogaguru, Kimberly.

Som andre guruer, er hun ganske klok, og hadde følgende løsning:

– Ok, men du skulle allerede ha gjort yoga i dag:-) Og kjøpte boller er alltid et alternativ, vet du.

Ekte yogier står nemlig opp klokka 05 eller 06 om natten og starter dagen med yoga i fred og ro. Selv står jeg opp i kristelig tid, rundt 07. Da er jeg altfor stiv og trøtt til å engang tenke på å tyne kroppen inn i merkelige stillinger.

Likevel – de siste dagene har jeg faktisk våknet i 06-tida og begynt å tenke på om jeg skal starte dagen med yoga.

Det skjer noe rart med kroppen min. Det er akkurat som om den har lyst til å gjøre yoga så tidlig på morgenen, men bare venter på at det mentale skal bli, ja, mentalt klar.

Enn så lenge er det yoga på ettermiddagen. Omtrent i ulvetider.

– Det får bare holde med 40 minutter i dag. Hjembakte kanelboller er mitt varemerke!

Hun himler med øynene.

– Prioriteringer. Hva er det? Best med varemerker, eller best med en sunn sjel i et sunt legeme?

Hun begynner å høres mistenkelig ut som en vaskeekte indisk guru i lotusstilling og jeg blir svar skyldig, og rekker heller ikke å pønske ut et smart mottrekk før hun sier:

– Guruji sier: Det finnes ikke lite tid. Bare lite hode.

Urk!

*

Det ender med at jeg stresser livet av meg for å rekke å lage to forskjellige middager (og har jeg sagt at jeg har 5 barn og for tiden 8 små valper?!) bake hjembakte boller, levere artikkel til avtalt tid (reisereportasje til Tara!) OG, viktigst av alt: gjøre yoga.

Jeg prøver å puste ujjayi-pust. For å overleve. For å rekke alt. Og tenker at det er ikke bra å stresse for å rekke yoga. Da virker det jo mot sin hensikt.

Shit.

Det betyr bare en ting.

I morgen må jeg stå opp tidlig.

Namaste!

Hege, shavasana

Dette er min favoritt øvelse: shavasana, dead mans position.

Faktisk en av de viktigste øvelsene i yoga. Me like!

 

PS! Og nei, jeg har ikke tenkt til å spise de deilige kanelbollene mine! Namaste!

 

Yogaforpliktelsen. Dag 8

Jeg har syndet. Jeg bøyer hodet i skam og tilstår.

Trykket i hodet og regnværet og saken som måtte bli ferdig til deadline ble for mye for meg og jeg gav etter for svakheten og brygget meg en kaffe halvt om halvt med koffeinfri og ekte, filtermalt deilig kaffepulver.

Nytelsen av å kjenne skikkelig kaffe skylle gjennom meg og nesten umiddelbart klarne hodet, virket dessverre også temmelig lakserende, og gav meg akutt magevondt og dårlig samvittighet.

Å gi opp kaffe trodde jeg skulle bli easy-peasy. Jeg fnøs av Kimberly som mente at jeg ikke trengte å gi opp kaffen, mange yogis drikker nemlig kaffe. Og grunnleggeren av ashtangayoga, gurugi Pathabi Jois sier tilogmed; «No coffee, no prana.»

Jeg levde derimot i den villfarelse at å gi opp kaffe ikke skulle bli noe problem. Særlig med tanke på at jeg ikke begynte å drikke kaffe før jeg var 35 og innså at drikken begynte å bli ganske hipp.

Men denne første uka er kaffe faktisk noe av det vanskeligste jeg har gitt opp. Så da jeg kom på Atelier Kakao i gågata og oppdaga at de hadde både koffeinfri kaffe OG soyamelk, slik at jeg kunne få meg en cappuccino – var det rett før jeg gråt av glede.

I lykkerus så jeg opp på Nina-venninne og sa:

“Jeg kan sikkert bare drikke kaffe! Det er jo et naturprodukt!”

Nina ble stille en liten stund før hun bemerket:

“Det er kokain også.”

Namaste 😦

KaffeEn kopp med lykke: himmelsk nytelse på Atelier Kakao

Yogaforpliktelsen. Dag 7

I dag føler jeg meg på toppen av verden, jeg greier å styre meg, jeg har kontroll, I´m freakin´queen of my castle!

 

Jeg har mental kapasitet ( i alle fall noen timer av gangen) til å styre tankene mine, og har (nesten) ikke tenkt på sjokolade i hele dag. Ikke engang slikke på det myke setersmøret som stod på kjøkkenbenken funderte jeg på, nei, jeg har innfunnet meg med at spaghetti og tomater og peanøttsmør er helt ålreit, familien kan bare sitte der med de varme browniesene sine, jeg har popcorn og eplemost fra Lier.

Jeg  pustet som en gud gjennom ashtangayogatimen, noe som gjorde at jeg greide å konsentrere meg om øvelsene og ikke på hvordan man kan lage sjokoladepudding uten sjokolade, nei, i stedet gikk jeg inn i meg selv, pustet rolig og kontrollert, ut og inn, forlenget med innpust, gikk dypere ned i stillingen på utpust.

Det skrek i de gamle strekkene øverst i låret, hoftene sutret, og ryggsøylen ble rettet ut som en leddet treslange. Men med ujjayipust  greide jeg å holde konsentrasjonen oppe og fikk meg til å føle det fantastiske at jeg har kapasitet til enda mer.

Jeg har vært støl hele denne uka som har gått. Jeg har sutra og bitcha, og prøvd å sluntre unna en time eller to, men ikke fått sympati, bare fått høre at: “gurugi sier “shoulder no sore, sore head””.

Så jeg har fortsatt. Og endelig, etter en uke, oppdager jeg at jeg faktisk har litt kontroll over tankene, jeg gir ikke etter for alle lyster, Im in charge of my body. Fordi jeg har bestemt meg (eller overgitt meg).

Move over, chocolate. Theres a new queen in town: Her name is Yoga!

Namaste!

Hør hva ashtangayoga har gjort for Gwyneth Paltrow her:

Yogaforpliktelsen. Dag 100

I dag er det bare så vidt jeg lever. Jeg er tung i hodet og sutrer høylytt.  Jeg nekter ungene barne-TV-godt. De trenger søren meg ikke sukker de heller. Jeg holder på å begynne å grine når jeg stuker tåa inn i stolen og i fortvilelse hulker jeg at jeg ikke orker mer.

“Kan du ikke bare slutte å stritte i mot snart? Hva er det egentlig du savner mest? ” sier min mann i en såpass mild tone at jeg lar være å fyre meg opp. Jeg har dessuten  ikke ork til å være hurpe.

Jeg forteller ham at jeg har innsett at mye av min hverdagslykke er basert på små og store matopplevelser.

Mitt elskede setersmør. Høvlet med Bestemors gamle ostehøvel og lagt i par på knekkebrødet. Kaffen og den mørke sjokoladebiten sammen med ham om morgenen før jobb. Kakestykkene som mirakuløst svever min veg nesten hver dag. Rødvinsglasset. For ikke å snakke om kulturmelka. Tjukk og syrlig som enkelte jeg kjenner. Men høyt elsket likevel for sine eminente egenskaper.

Jeg forteller at jeg har prøvd å finne opp andre ting som lyser opp hverdagen. Som vaniljestengene jeg kjøpte i Bordeaux. Gode teer med honning … æsj, der var jeg på matgaleien igjen.

Skumbad. Duftlys. Rent sengetøy. Friske blomster. Kinofilmer. Sitte ute i sola i november.

“Jeg må finne hverdagslykka andre steder enn i mat,” sier jeg, og føler meg svært klok som har innsett dette.

Han blir stille litt og så sier han:

“Var det ikke yoga som skulle gi deg det? Lykke? Innenfra?”

Ordene hans treffer meg i mellomgulvet.

Jo. Selvfølgelig var det det. Jeg har hatt feil fokus. Jeg ser alt som en lidelse i stedet for å se disse dagene som en mulighet til å bli en bedre utgave av meg selv.

I stedet for å løpe etter nye, forgjengelige ting som forskjønner hverdagen må jeg lete etter den i yogaen. I meg selv …

Ashtanga-guru David Swenson sier at pusten er alfa og omega i yoga. Uten å puste og gå inn i deg selv er ikke yoga annet enn gymnastikk og stretching. Du må puste. Dypt. Ujjayi-pust.

Jeg innser at mannen min har rett. Jeg stritter i mot. Jeg puster ikke skikkelig. Jeg tenker på alt fra coca og cola til smertefull lidelse mens jeg utfører yoga. Kimberly sier at pusten senker blodtrykket og hjelper deg til å holde fokus slik at ikke andre tanker forstyrrer. Den vil også være med på å gjøre kroppen varmere slik at man kan gå dypere inn i stillingene.

Så i morgen, da skal jeg fokusere på å puste dypt, jeg skal ikke tenke på hva jeg skal lage til middag eller spørre meg selv hvorfor jeg driver med selvpining.  I morgen skal jeg puste og hengi meg. Ikke stritte imot.

Namaste ❤

Hegelotus

Og kanskje greier jeg å tyne de stive bena mine opp i lotusstilling om 14 dager. Da selvfølgelig uten ullsokker. 

Men det må nok mer enn det til for at jeg kan bli som David Swenson:

 

 

 

 

 

Yogaforpliktelsen. Dag 5

Jeg er nå ferdig med tre dager hot yoga (bikram) som var en start på min 21 dager lange yogacommitment (forpliktelse).

Min “guru” og veileder, yogainstruktør Kimberly, mente at jeg hadde hatt det litt for behagelig inne i badstua andre dag, og temperaturen ble justert litt opp igjen. “You need to feel that you almost can´t make it.”

Og selv om øvelsene ikke er altfor harde, blir de en prøvelse inne i et varmt rom. Men varmen er helt klart med på å gjøre oss mykere og sener og muskulatur mer mottakelige for øvelsene . Dette er en av dem, slik den skal se ut:

Kimberly-DSC_1156

Denne stillingen heter : suptavajrasana, fixed arm pose.

Og her utført av bleke nordboere med stive hofter:

Hege

(Og der har jeg jaggu bretta meg ut i badedrakt på nettet, óg)

Jeg har glemt å drikke sitronvann to dager på rad, og det er visst ikke bra. Kimberly sender meg en link slik at jeg skal forstå at dette er viktige saker. Sitron er visst et supertriks som har en rekke fordeler. Her er noen av dem:

* Styrker immunforsvaret

* Hjelper fordøyelsen

* Reparerer huden (antiaging)

* Reduserer apetitten

* Balanserer pH-nivåene i kroppen

* Renser urinveiene

* Gir friskere pust

* Beskytter helsen

* Hjelper med å helbrede sår

* Renser levra

Du kan lese mer her.

Puh! Reine vidunderkuren, med andre ord. Jeg kjøper det rått, og drikker heretter lydig et stort glass med vann og en hel presset sitron i hver morgen.

Da mannen min kommer hjem fra forretningsmiddag bemerker jeg at han lukter alkohol. Jeg vil gjerne fremme mine nyervervde eminente helseegenskaper og lener meg selvtilfreds tilbake og sier:

“Mens jeg, jeg lukter sitron, jeg.”

Mannen min setter øynene sine i meg og sier:

“Du. Du lukter hurpe, du.”

Namaste.

Yogaforpliktelsen. Dag 4

Huden min stråler. Jeg smaker sitron når jeg slikker meg om leppene og jeg føler meg ren utvendig og innvendig. Jeg er lett i kroppen og kan lange ut når jeg går uten at det iler til i den gamle fotballstrekken. Jeg drikker sitronvann om morgenen og utfører yoga etterpå.  Jeg føler meg som en levende Timotei-reklame og kunne ha sprunget rundt i en blomstereng med et salig smil om leppene hadde det ikke vært for at jeg er så jævlig sur.

Jeg har vondt i hodet og har lyst på kaffe. Og kremkake. Helst svisketerte. Med hjemmelaget vaniljekrem og fluffy kremdotter på toppen. Litt crispy mandelbunn som når den kommer i munnen sammen med de andre ingrediensene smelter sammen til en sanselig symfoni.

Eller Kvæfjordkaka til Siri Harildstad i Toulouse:

Kvæfjord

Eller som disse franske fristelsene (se forresten hvor lykkelig jeg ser ut når jeg får kake):

bilde (9)

Og noen ganger er kake så godt at man bare blir litt for ivrig:

Kakehege

Livet er for kort til IKKE å spise kake. Men jeg holder ut. I 18 dager til. Men da er Kakemonsteret løs om ikke de tre ukene greier å temme villdyret.

Namaste.

Yogaforpliktelsen. Dag 3.

Familien blir mot sin vilje dradd inn i yogaprosjektet, og har høylytte meninger om at de enkelte dager må spise vegetarisk middag.

«Jeg synes du sa vi skulle ha spaghetti?» Spør den mellomste ved middagsbordet.

«Ja. Det er spaghetti.»

«Men – det er jo ikke kjøtt her?»

«Vel. Spaghetti er ikke kjøtt, er det vel?»

«Nei, men vi bruker å ha kjøttsaus til!»

«I dag er det ratatouile» sier jeg muntert. «Aubergine, squash, tomater, hvitløk og olivenolje.  Fine, flotte grønnsaker. Vel bekomme»

«Det der ser ut som stekte hockeypucker» sier min mann.

Jeg blåser meg opp. «Så gå ut og jakt en mammut da! Din neandertaler! Dere greier dere vel uten kjøtt én dag!?»

«Jeg skulle gjerne levd i steinalderen og jakta og spist så mye kjøtt jeg bare ville, jeg,» sier eldstemann.

Jeg ignorerer det latterlige kjøttbehovet deres og strekker meg sakte etter ketchupflaska og leser innholdsdeklarasjonen. Innrømmer selvfølgelig ikke at middagen liksom mangler en rund, fyldig smak. Kjøttsmak.

Eldstemann er raskt på pletten. «Don´t even think about it.»

«Sukker?» Spør jeg, liksom uskyldig.

Han nikker. Hoverende. Nesten litt sadistisk, synes jeg.

«Ååkey, så det er slik det skal bli de nærmeste ukene. Ingen støtte fra familien? Hva med solidaritiet for meg? For dyrene? Hæ?»

De reiser seg.

Pater Familias sier: «Kom barn. Vi stikker og fanger en mammut.

På Peppes. Så kan mora deres og bikkja dele middagsrestene.»

*

Ok, jeg overdriver bittelitt. De gikk ikke på Peppes, det var en fluktmulighet jeg raskt gjennomskuet og fikk forhindra. Men bikkja og jeg delte restene.

Men i dag fikk familien Chiligryte tacostyle. Og selv om kompisen til yngstegutten nøyde seg meg tacostylen (osten og rømma), så var det forsåvidt godkjent av resten av flokken.

Litt mistenkelig er det likevel at jeg aldri noen gang har hatt så mye mat til overs etter middag. Så de må nok belage seg på chiligryte med bønner til middag i uoverskuelig framtid! Hah!

Namaste!

Chiligryte 

Det ser kanskje ikke så lekkert ut. Men det smaker godt! Kors på halsen!

Sorbet

Til strikkeklubb fikk jentene i dag sorbet. Bare most bær med litt vaniljefrø. Takk for oppskrift til elisabethborgund.blogspot.no/ .”Det smaker godt, men det skulle vært mer sukker oppi”, mente en av strikkejentene. Hihi. 

Yogaforpliktelsen. Dag 2

Det er mulig jeg holder på å forelske meg. Ennå er det et litt sånn elsk-hat-forhold, med kraftige svingninger mellom dyp forakt og bunnløs kjærlighet. I går hatet jeg. I dag elsker jeg bikramyoga.

Etter at temperaturen ble justert ned til et levelig nivå for ekte nordboere med ekte spekklag på kroppen (for å beskytte seg mot vinteren) – ble det levelig. Og selv om det stritter imot å gjøre merkelige, gymnastiske øvelser i badedrakt, for eksempel «awkward pose»,  kjenner jeg at det gjør godt.

awkward-pose3

Fritt oversatt kaller Kimberly denne stillingen for “rar, pinlig pose”.

yoga11

Denne gjør vi ikke … Heldigvis

Varmen og øvelsene er som balsam for stive nakker, tynnslitte sener og overstrekkede muskler. Fokuset på pusten tvinger tankevirksomheten til stillstand og har nesten meditativ effekt.  Og fortsetter de varme følelsene skal man ikke se bort fra at fillene fyker i heit lidenskap og man ender opp med å gjøre nakenyoga som stjernene.

Men det blir i så fall en liten stund til.

Jeg har egentlig tenkt at jeg sikkert aldri vil bli en ordentlig yogi. Jeg er en action-jente. Jeg liker fotball, telemark og rennende oster. Dessuten er jeg ikke nett og fleksibel med lange lemmer.  Derimot har jeg liten tålmodighet. Seigpining i unaturlige stillinger i 1,5 timer hver dag?

Don´t think so.

Men med opplevelsen i dag har et lite frø blitt sådd. Kan Kimberly ha rett? Kan hvemsomhelst bli omvendt til yoga?

Når jeg i samtale med en venninne senere på dagen blir bedt om råd, er det omtrent som om jeg inntar lotusstilling og summer et mantra når jeg svarer. Jeg sier: “Kan du gjøre noe med problemet? Nei. Da synes jeg ikke du skal bruke så mye energi å tenke så mye på det. Livet er for kort.”

Jeg overrasker både meg selv og henne med å høres unormalt harmonisk og guruaktig ut. Jeg sier til henne: “Du burde seriøst begynne med yoga du også.”

Namaste.