Jeg elsker hus. Store, nye, små, søte. Herskapshus, økohus, funkishus, ferdighus, brakker, badehus. Til og med lekehus står mitt hjerte nær. Bare det kan kles inn, males, pusses … og bos i. Aller mest elsker jeg små, gamle trehus som nesten detter ned. Gjerne et som trosser naturkreftene og står på en bergknaus ved havet eller oppi ei lita fjellside. Der malingen flasser av og det ikke er innlagt strøm eller vann, men som titter mot deg med vindusøynene sine og forteller om hundrevis av år med levd liv. Jeg får lyst til å omfavne slike hus. Pusse og skrape, skifte ut tømmer og flikke det fint slik at det kan skinne igjen og ønske velkommen til nye beboere. Gjøre det koselig. Hjemmekoselig.
Mannen min, arkeologen, med tung hang-up på middelalder, drømmer om et slott. Et svært palass med flere fløyer og tunge, engelske møbler. Aller helst Vinterpalasset eller Versailles, med speilsaler, lysekroner, kammere og joniske søyler. Det er fint det også, altså. Men det blir selvsagt aldri aktuelt. Av flere innlysende grunner. (Heldigvis).
Fenomenet å bo fascinerer meg. Jeg vet ikke engang om det kan kalles et fenomen. Alle må jo bo. Men de mange ulike løsningene for å kunne bo, er så varierte og interessante. I London finnes en dame som har lagd seg en bolig under asfalten, i de gamle toalettene til metroen. Vinduene hennes har glassbyggerstein opp til gaten, der du kan se folk skritte over. Noen bygger seg jordgammer, andre hus i trærne.
Ofte er det mangel på noe, – enten penger, tomt eller materialer, som skaper de mest kreative løsningene.
Vårt første, helt egne hus, var et rivningspliktig hus skadet av nyttårsorkanen i 1992. Folk i bygda kalte det spøkelseshuset, det var tomt, trist og forlatt. Men vi så mulighetene med én gang – hvor kult det gamle murhuset kunne bli. Så vi kjøpte det, og jobba-ræva-av-oss-i-fjorten-år for å gjøre det fint igjen. Overalt finnes slike muligheter. En gammel mølle. En møbelfabrikk. Et kraftverk. Et nedlagt småbruk. Folk går på med iver og bo-glød og tryller det om til boliger som lever og puster igjen – og det er så himla kult!
Noe av det beste jeg vet er å komme hjem til folk. Få se hvordan de har det. Hvordan de bor. Jeg tror det sier mye om oss mennesker. Boligen er en del av vår personlighet, den uttrykker vår måte å se verden på, hvordan du har det. Inni deg. Og det trenger ikke være trendy funkis eller ha hvite vegger og paljettputer i sofaen for å fortelle deg at de som bor her har det bra. Det er livet i veggene som snakker. Du føler det med en gang.
Huset forteller deg det. Og så hjelper det med påsmurte lefser, en kaffitår og litt rot.
Anna-Ma og jeg kommer gjerne hjem til deg. Om du synes ditt hus har en historie å fortelle!
Ta gjerne kontakt med oss her.
Kos i husveggen. Huset vårt er fra begynnelsen av 50-tallet. Tegna av arkitekt Fougner, den samme arkitekten som tegnet Munch-museet i Oslo. Kult!
Hege Norman-Stormbringer 